Forelska

Jeg har dratt på meg en skikkelig forelskelse. I Yoga. Jeg så ikke det komme.

Mine siste elleve års nyttårsforsetter har hatt yoga på lista. Jeg har tidligere ikke hatt overskudd til å finne kjemien med yogaen.

 

Men brått etter sydenturens store opptur og hverdagens lille nedtur, bestemte jeg meg for at nå skjer det. Nå skal jeg skal gå helhjertet inn for saken. Lik en sporhund med intens los. Og jeg skal ikke praktisere en gang i uka nei, det skal minst være tre, faktisk.

 

Dermed triller jeg ut matta mi på yoga- klasser så fort jeg får sjansen. Selv om jeg ikke besitter nevnlig mye avhengighetsgener, er jeg skikkelig på vei til å bli hekta nå. Big time. 

 

 

Det er komisk. Jeg har fnist mye opp igjennom av disse yogadamene som hevder å ha funnet sannheten bare du står lenge nok i “hunden som ser ned”.  Så fort jeg stod i “hunden som så ned” ble jeg kvalm og dizzie. Og irritert. Men det var før.

 

Nå klarer jeg å nyte, på en masochistisk måte, de forskjellige “Salvador Dali”- stillingene kroppen presser seg inn i. Jeg holder ut, finner jevn pust, er stort sett i nuet, med mindre jeg kjenner bittelitt på gammelt oppblussende sinne igjen over at armene er for stutte og beina for lange. Men jeg blir nesten erotisk lykkelig over at haka kommer nærmere låra.

 

 

Jeg klarer å pirke fingrene rundt tærne mine når jeg står med strake bein, uten at jeg sprenger blodkar i høyre øye. Og jeg holder ut alle tellingene. Til og med i den forbanna “hunden som ser ned” stillingen klarer jeg å nyte. Nyte og nyte. Ja iallefall til et viss grad. Kroppen skjelver og skuldrene hveser at de skal hevne seg etterpå. Men jeg blåser i det og står så lenge jeg skal. Fyttekatta så grusedeilig.

 

Det er en oppslukende forelskelse å være i.

 

 

Og selv om jeg har pådratt meg, “erre mulig”, leamus i pekefingeren OG ringfingeren, skal jeg tilbake på matta mi. Inn i chanting og solhilsner a og b. 

 

Leamusen i fingrene ser ut som alkoholskader. Det er ikke en senskade fra russetida vel? Jeg har hørt at om du var på syretripp i flower-powertida kunne moroa innhente deg 30 år etter og gjøre deg koko.

Jeg tenker at noe kan lett forklares med at det finnes mennesker som faktis blir prematurdemente og derfor oppfattes som koko.

 

For det kjennes i hvertfall som fryktelig urettferdig om russefyll på “Black tower” og “Liebraumilch”skal gi meg leamus så mange år etter. Ikke sant?

 

Men oh salige yoga, du er en deilig forelskelse å være i! <3

 

#myevilhamer

 

 

 

Written by maiken in Hverdag & Fest

Next Post

Hvor går man for å finne svar?

Jeg har dratt på meg en skikkelig forelskelse. I Yoga. Jeg så ikke det komme. Mine siste elleve års nyttårsforsetter har hatt yoga på lista. Jeg har tidligere ikke hatt overskudd til å finne kjemien med yogaen.   Men brått etter sydenturens store opptur og hverdagens lille nedtur, bestemte jeg meg for at nå skjer det. Nå skal jeg skal gå helhjertet inn for saken. Lik en sporhund med intens los. Og jeg skal ikke praktisere en gang i uka nei, det skal minst være tre, faktisk.   Dermed triller jeg ut matta mi på yoga- klasser så fort jeg […]

Continue Reading