Hjelp det er premiere!

Om noen knøttsmå timer er jeg klar for premieren på “Ninas barn”, filmen om det jødiske barnehjemmet i Oslo under 2. verdenskrig.  Og i den anledning har jeg blitt sponset en lekker kjole av Chill Norway. Aberet var bare at den var litt for stor, så jeg måtte hyre inn ei sydame for å fikse den. Og nå har den blitt råfin, men jeg trenger et smart belte i livet for å smale midjen. Det baller på seg når en vil ha smørsida frem på en festfremvisning.

 

Jeg tror jo at jeg skal trippe opp og ned på rød løper. Og det er for første gang i mitt liv. Men tenk om det ikke er noen rød løper? Tenk om kino-policyen er ned med rød løper? At de praktiserer flat struktur. Kanskje mener kinoen at alle filmer er like viktige hver dag. Så da blir det urettferdig for de andre filmene som ikke har premiere, og at det publikummet kan bli lei seg hvis de ikke også får rød løper?

 

Kanskje de bare triller ut ei fillerye sånn i all enkelhet, for at folk ikke skal skli å dra på seg hekseskudd på vei inn i salen.

 

Isåfall er det veldig stusselig å stå der med fotsid kjole, pønta til tennan, og klar for avfotografering. Kanskje jeg bare tar med meg ei lusekofte og smeller over stasen om alle andre kjører jeans og Janus. Jeg får bare ta det på sparket. Det er lettere om det er for mye av det gode, enn omvendt sånn pøntmessig.

 

 

Det siste døgnet har jeg begynt å engste meg for kritikkene. Tenk om noen surmaga irriterte kritikere mente at jeg var et forstyrrende element i fortellingen? Gisp!

 

Altså, jeg fikk jobben uten å prøvefilme. Nina Grünfeld så meg og sa “perfekt”!  Det vil si jeg var rett nese til rett tid. Jeg fikk jobben på grunn av nesa. Men tenk om nesa ødelegger hele filmen? Kanskje de heller skulle tatt Ane Dahl Torp? Og fått på henne ei løsnese og en enkel parykk? Nå tror jeg det faktisk hadde vært det safeste. Nicole Kidman fikk Oscar for sin nese i “The Hours” hvor hun spilte Virginia Wolf. 

 

Hjelp jeg angrer! Jeg skulle aldri ha latt meg falle inn i en neserolle uten å sjekke om resten også holdt mål. Men jeg har helt glemt å spørre, og nå er det for seint. 

 

Jeg får legge magi-steinene i lomma og håpe på det beste. For jeg skjønner godt om Nina selv traver hvileløst rundt i spenning nå før premieren. Dette er jo en del av livsverket hennes, hennes avsluttende trilogi om sin far. Hun har jobbet med filmen i mange år. Jeg er jo bare født med ei nese over snittet.

 

Vi får håpe på det beste! Under ser dere boka om Nina staselig plassert på Norli. Et julegavetips!

Jeg ønsker oss tvi-tvi i dag!! 

20151017_150624 

  

Written by maiken in Hverdag & Fest

Next Post

Hurraaaaa for terningkast 5!

Om noen knøttsmå timer er jeg klar for premieren på “Ninas barn”, filmen om det jødiske barnehjemmet i Oslo under 2. verdenskrig.  Og i den anledning har jeg blitt sponset en lekker kjole av Chill Norway. Aberet var bare at den var litt for stor, så jeg måtte hyre inn ei sydame for å fikse den. Og nå har den blitt råfin, men jeg trenger et smart belte i livet for å smale midjen. Det baller på seg når en vil ha smørsida frem på en festfremvisning.   Jeg tror jo at jeg skal trippe opp og ned på rød løper. Og […]

Continue Reading